I helvetes forgård - del 1

Skrevet av Merethe Mikkelsen

 

På grunn av et innvesteringsprosjekt skal jeg de neste 3 årene reise 4 - 5 ganger i året til Tripoli i Libya. Libya er et veldig lukket land, og man kan bare få visum dit hvis man har en personlig invitasjon , derfor er det egentlig ikke så mange som vet så veldig mye om dette landet nord i Afrika. På forhånd hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle oppsøke dyremarkedene der. Libya er et rikt land og det finnes ikke fattigdom, så jeg var veldig spent på hvordan disse dyremarkedene var.

 

I 38 varmegrader en formiddag tok vi turen til det største dyremarkedet i hovedstaden Tripoli. Dette ble mitt livs verste opplevelse. Jeg var helt målløs og i sjokk de første minuttene, jeg bare gikk fra bur til bur uten å få fram et ord. Det finnes ikke ord som er dekkene for hvordan dyrene her lider seg sakte og sikkert til døde. Rene helvete er det nærmeste dekkende ordet. Jeg kunne skrevet i detaljer i timesvis om forholdene der, men jeg skal prøve å korte ned så mye som mulig.

   
 

I undulatbur stues katter, duer, høns og andre typer fugler, kaniner, skilpadder, hunder og rever sammen, og her sitter de døgnet rundt til de blir solgt.

 

Om det tar 3 dager eller 3 måneder, natt og dag sitter de inne i burene sine til noen kommer å kjøper dem.

 

I flere av burene var det ikke plass til engang en vannskål , det satt gjerne 5 kattunger i et bur på 0,25 kvd.

 

Bunnene i burene var sprinklet og flere av de minste dyrene hadde problemer med å stå inne i burene, da føttene deres gikk igjennom og ned i ekskrementene på platen i bunnen.

 

Flere av kattene hadde også store sår under potene sine.

   
 

En liten stund etter vi kom, var det tid for dyrehandlerne å gi dyrene døgnets eneste måltid. Dette var skinn og beinslintrer fra de lokale slakterne. Dette hadde ikke de minste kattungene en sjanse til å tygge, de bare slikket febrilsk på skinnet. Gud, så vondt det gjorde å se på dem, tynne og skrale og full i øyenbetennelse og andre uhumsketer kjempet de for å få i seg næring.

 

Bare det å skrive om dette nå, en uke etter, er en stor påkjenning, ja, tårene bare kommer.

   
 

Her måtte noe gjøres, og det øyeblikkelig. Men hva? Det nyttet ikke å begynne å lage et forferdelig oppstyr selv om jeg brant etter å gjøre det. Mange av disse dyrehandlerene var nærmest analfabeter, og dessuten fantes det ikke en eneste lov om dette å referere til.

 

I første omgang bestemte meg og min mann å skaffe medisiner til dyrene. Vi kjørte til nærmeste veterinær og la saken fram for ham. Han hadde selv vært der og sett tilstandene, men også¨han sa at det var få som brydde seg. Det var ikke engang noe som het dyrevernlov. Men han kunne hjelpe oss med medisiner til en rimelig penge. Vi endte opp med en bag full av øyendråper, øyensalver, lusekurer, kurer mot diare og pencilin mot betennelser. Jeg regnet fort ut at skulle vi kjøpt denne medisinen i Norge hadde den kostet rundt 10.000 kroner. Vi betalte ca 700 kroner. Og det var gode medisiner som var laget i USA. Vi kjøpte også mat til de minste kattungene og hundevalpene som ikke klarte å tygge det de fikk av dyrehandlerne.

   
 

På turen tilbake satt jeg å tenkte på hva jeg egentlig holdt på med.

 

Dette var jo helt vanvittig. Dette kommer ikke til å bli bedre selv om du gjør dette, sang det inni meg. Om to uker er det like gale igjen. Dette trengs å følges opp på en måte som du aldri klarer å følge opp. Dette er i Afrika , Merethe - på den andre siden av jordkloden. Det koster masse penger - prøv heller å glemme.

 

Nei, ikke f... om jeg klarer det. Alt som heter nattesøvn og god samvittighet blir som blåst bort hvis ikke jeg i allefall gjør et forsøk.

   
  Tilbake på markedet begynte vi med å gi mat til de minste dyreungene. Vi hadde kjøpt Whiskas våtfor og kattungene rett og slett skalv så de nærmest ristet da de slukte i seg maten. Her måtte vi være forsiktig, de kunne lett forspise seg. Vi gav resten av maten til dyrehandlerne og prøvde å være så vennlig som mulig.
 

Vi spurte dem forsiktig om hvorfor de ikke gav medisiner og skikkelig mat til dyrene. Det kunne de ikke sa de, da mistet de fortjenesten på dyret. En katt kostet i gjennomsnitt 40 dinar (ca 200kroner), skulle de spandere noe mer enn ytterst nødvendig ble det jo ingenting igjen. Dette var jo jobben deres, det de levde av. Det virket ikke som det gikk inn på dem i det hele tatt at dyrene levde under slike omstendigheter. Det virket som om de ikke over hodet hadde evnen til å sette seg inn i dyrenes ufattelige lidelser i det hele tatt. Men de tok vel i mot medisinene vi gav dem, og fulgte villig med når vi forklarte dem hvordan de skulle brukes. Jeg prøvde også å forklare dem at de muligens kunne få en bedre pris på dyrene hvis de så frisk og fin ut. Det svarte de meg ikke på.

 

Jeg håper og ønsker og tror at dette er et bitte lite skritt i riktig retning for dyrene på dyremarkedet i Tripoli. Den tusenlappen jeg ofret denne dagen hadde jeg aldri i mitt liv fått et rikere utbytte for. Tre dager senere når jeg var reist hjem, gikk min mann tilbake til dyremarkedet. Kattungene er blitt mye bedre på øynene sine og dyrehandlerne tok vel i mot ham. Derimot var det kommet to nye kattunger som var så dehydrerte at de knapt klarte å holde øynene åpen. Den ene blødde under potene på grunn av sprinklene i buret. Han tilbydde seg å ta dem med seg hjem for et par uker for å pleie dem til de blir bedre. Det synes dyrehandlerne var helt greit og han trengte heller ikke å betale noe form for depositum. Med andre ord stolte de på ham at han kom tilbake med dem. Dette var også et aldri så lite skritt i riktig retning, at de skjønte såpass.

   
  Disse kattungene er nettopp kommet inn. I dette buret skal de være dag og natt til noen kommer å kjøper dem. Det er rasekatter og langhårete katter som er "populære "og selges på markedene. De er disse som får gjennomgå dette ytterst forferdelige helvete. Vanlige "bakgårdskatter" lever livets glade dager i forhold, - i gatene hvor de har tilgang til bosskonteinere uten lokk og alskenes kryp i terrenget. En hjemløs katt i Libya har det mye bedre enn en hjemløs katt i Norge, og virker generelt i bedre form enn norske hjemløse katter.
   
  Et dårlig bilde. Men klikk på det og det blir stort. Her sitter det en hannkatt som var "vanskelig å ha med å gjøre". Straffen var å sitte i bur med skilpadder som stadig angrep beina hans. Her måtte han sitte å balansere oppå ryggene til skilpaddene.
  Denne stakkars katten kan ikke taes ut av buret lenger. Den ble satt inn her da den var liten ( ca 4 måneder siden) og nå er den vokst seg for stor til de små lukene i buret.
   
 

Når klokken nærmet seg ni på kvelden var det tid for stengetid. Nok et slag i ansiktet fikk jeg da de stuet alle burene sammen inn på et lite rom. Her sitter de i stummede mørke, tett i tett helt opp til taket. Fugler, hunder, katter, skilpadder rever,kaniner, ja- alt i alt kan jeg tenke meg rundt 60 dyr på et rom på ca 15 kvd.

 

Jeg har bestemt meg for å følge opp dette dyremarkedet i løpet av de tre årene jeg skal reise hit. 4 - 5 ganger i året skal jeg hit, og jeg skal gjøre mitt aller beste for å påvirke dyrehandlerne til å bedre de forferdelige forholdene her. Det koster meg egentlig så lite, i forhold til hva som kan bli gjort med holdningene her. Jeg føler at vi har fått dyrehandlerne en liten smule åpen for samarbeid og dette vil jeg gripe godt fast i. Jeg skal tilbake allerede om en måned og da blir det videre oppdatering her på Kattens Vern.

 

Også om noen snille mennesker der ute vil gi et lite bidrag til denne saken er de hjertelig velkommen til det. I Libya er det veldig billig med medisiner og utstyr, en femtilapp strekker seg så uendelig mye lengre enn her i Norge.

 

I så fall kan mitt kontonummer 9521 66 00011 brukes. Husk å merk med "kattene i Tripoli"

 

Hilsen Merethe Mikkelsen

     
  Side 2